Børli i bruk

People like to feel useful but not to feel used, a distinction which captures something of our general ambiguity about the concept of use.

(Terry Eagleton i “Bodies, Artworks, and Use Values”)

I fjor feiret vi hundreårsjubileum for Hans Børlis (1918-1989) fødsel. Som dikterjubileer flest aktualiserte også dette hvor anvendelig en avdød forfatter stadig kan være. Blant annet lanserte Magnor Glassverk den 9. juni 2018 «Koppen te’n Hans», en serie kaffekopper med naturmotiver designet av Teresa Bergerud og med sitater hentet fra Børlis tekster.[1] I januar 2019 kunne avisen Glåmdalen stolt rapportere at glassverket hadde solgt i alt 11.400 Børli-kopper så langt. Journalisten refererer også hvordan den suksessrike designeren resonnerte da hun fikk forespørsel fra Eidskog kommune om å utforme et Børli-krus til jubileumsåret:

Jeg tenkte ganske raskt at det bør være en kopp. Det var jo det som var vanlig noen tiår tilbake; ikke krus. Den skulle være solid og ha en funksjonell form, litt «ne’på», som Børli selv, sier hun. […] Jeg fikk være med Beathe [Hans Børlis datter] hjem til Børheim og titte i kjøkkenskapene for å se hva slags kaffekopper de hadde brukt. Jeg laget noen skisser, og så formet jeg min egen kopp. Den skulle være litt retro – en sånn kopp som besteforeldregenerasjonen brukte. Og så skulle den være god å holde i, også for store mannfolkhender, sier Teresa, som fikk karene på glassverket til å teste grepet. (Gjerstadberget 2019, 12)

Børli assosieres med andre ord med det funksjonelle og jordnære. Koppen er brukervennlig slik Hans Børli og hans dikt er brukervennlige. Børli er en dikter for mannfolk i arbeid, en som kan by deg et oppmuntrende ord for dagen slik en kopp kaffe kan kvikke deg opp.

Børli Timotei. Foto: Magnor glassverk

I lokalavisens fremstilling legges det heller ikke skjul på at Børli er bra for regionens næringsliv. Etter sin død er dikteren med på å sikre arbeidsplasser og inntekter til kommunen. Her er det tale om litteratur på sitt aller nyttigste.

Det må vi kanskje også si om flyselskapet Norwegians anvendelse av Børli, skjønt det er vanskelig å si hvem det er mest nyttig for. Den 8. november 2018 sendte Norwegian ut en pressemelding om at «skogens dikter» nå var blitt bedriftens nyeste halehelt: «Norwegians aller nyeste Boeing 737 MAX 8 flyr nå med hedmarkingen Hans Børli (1918-1989) på halen.» Mer om det litt senere.

«Koppen te’n Hans» og Norwegians siste halehelt er foreløpige sluttpunkt i en fascinerende virkningshistorie, og uttrykk for en spesiell type leserrespons, som Hans Børli selv neppe kunne ha forestilt seg mens han levde. Litteraturhistorikeren må forholde seg til dette etterlivet og spørre seg hva slags sammenheng det er mellom litterær verdi og bruksverdi. Riktignok finnes det litteraturvitere som kvier seg for å gå inn i feltet som har med bruk å gjøre og dermed måtte forholde seg til det faktum at diktene trekkes inn i andre sfærer enn den poetiske. Enkelte vil også hevde at det å plukke enkeltlinjer ut fra sin åndsverkssammenheng og male dem på porselen, demonstrerer mangel på respekt for diktenes egenverdi. For ikke å snakke om hvor grovt det er å utnytte en avdød dikter i kommersielle øyemed.

Jeg vil her dvele litt ved hva det vil si å ta i bruk en dikter, Hans Børli i særdeleshet. Merkevaren «Koppen te’n Hans» kan vi la stå inntil videre. Men hva med alle de andre bruksmåtene? Det er få lyrikere som resiteres så hyppig i bryllup og begravelser, i kirker og i private selskap, som Børli. Dessuten siteres han på en mengde blogger og remedieres av visesangere, på nytt og på nytt. Hvorfor blir denne lyrikeren så mye brukt? Hvordan skal vi forstå den anvendelsen som musikere, prester, miljøaktivister og psykiatere stadig gjør seg skyldige i? Det er mange som fristes til å lese Børli instrumentelt, men er det egentlig så galt? Spurt på en annen måte: Er bruk alltid instrumentell?

Det vanskelige bruksbegrepet

“[I]s use always instrumental? Is the practical inherently opposed to the poetic?», spør Rita Felski i introduksjonen til temanummer om begrepet «use» i tidsskriftet New Literary History (Felski 2013, vi). Fra sin litteraturvitenskapelige skriveposisjon tar Felski utgangspunkt i at bruksbegrepet er lite populært i humaniora, ikke minst fordi politikere og universitetsledere ofte maser på forskere i de estetiske fagene om at de må bli mer nyttige og lønnsomme, og hun medgir at det kan være gode grunner til å møte slike eksterne krav med motstand og insistering på autonomi. Samtidig oppfordrer hun litterater og andre til å reflektere grundigere over hva slags implikasjoner som ligger i bruksbegrepet. I stedet for å bli defensive og protestere mot litteraturens bruksverdi, kan man velge en mer offensiv tilnærming og undersøke hvordan kunstverk faktisk inviterer til bruk «by drawing us into certain attitudes, postures, and modes of engagement» (Felski 2013, xii). Min påstand i denne artikkelen er at Hans Børlis dikt er velegnet for en slik refleksjon over hva det vil si å bruke litteratur i betydningen la seg engasjere. Diktene engasjerer lesere på måter som stimulerer til bruk i ulike sammenhenger.

Hans Børli er en såkalt folkekjær dikter som leses av mange, og som også har appellert til andre kunstnere og inspirert til ulike former for remediering, lenge før Magnor Glassverk lanserte «Koppen te’n Hans». Det er særlig på tre områder at Børli tas i bruk på den måten Felski antyder: 1) natursensibiliteten i tekstene engasjerer miljøforkjempere; 2) det enkle språket om utsatthet tas i bruk i terapeutisk øyemed av helsepersonell, og 3) moraliteten i diktene appellerer til religiøse følelser og gjør dem anvendelige i rituelle sammenhenger. Her vil jeg legge mest vekt på hvordan Børli tas i bruk i miljøkampen. Samtidig viser det seg at miljøperspektivet griper inn i det som har med vår psykiske helse å gjøre.

Engasjement for livet

I Hans Børlis dikt spiller naturen en sentral rolle. Det er derfor neppe overraskende at Børlis tekster engasjerer folk som bryr seg om naturmiljø og artsmangfold. Ofte kombineres miljøengasjementet med et lokalt engasjement, som f.eks. på bloggen til fylkesråd i Hedmark, Anne Karin T. Adolfsen. Den har fått den noe odde tittelen «Samferdsel & Miljø & Børli». Under overskriften «Mine verdier», siterer Adolfsen Børlis dikt «Det gråter et barn» (1952) og føyer til med egne ord: «Holdninger skaper handlinger. Vi må rekke hverandre hendene og bry oss om hverandre». Slik forstår politikeren altså lyrikkens funksjon: Gode dikt skaper sunne holdninger, som er en forutsetning for solidarisk handling.

En liknende tanke om at handling krever holdning, ser vi formulert av naturfagdidaktiker Trond Arnesen i artikkelen «Kjensla for lauvet og lyden av vind», først publisert i Bokvennen nr. 1/2014 og dernest tilgjengeliggjort på nettstedet Forfatternes klimaaksjon. Børli er en lyriker Arnesen mener det er nyttig for mennesker i dag å lese hvis vi skal være i stand til å ta vare på naturen rundt oss: «Djupast sett dreier det seg også om å sjå livsytringar ikring oss som andlet vi må ta ansvar for» (Arnesen 2014). For eksempel er besjelinger av naturfenomener, slik vi finner mange av i Børlis dikt, sannsynligvis med på å skape en affektiv tilknytning mellom menneske og natur og bidra til at mennesker bryr seg om økologiske spørsmål. Engasjement for miljøet krever at fornuft og følelser forenes på en måte som når fram til folk. «Sakkunnskapen aleine er ingen garanti for fornuftige handlingar, like lite som kjensler aleine er det», skriver Arnesen (ibid.). Men i poesien går fornuft og følelser opp i en høyere enhet. Det vil si at den type oppmerksomhet lyrikken krever av oss, også vil komme til nytte i vår omgang med og omsorg for naturen.

Dette er også utgangspunktet til Harvest, et nettmagasin som handler om natur, mennesker og miljø.[2] Her boltrer friluftslivsentusiaster seg med såkalt «nature writing», og for Harvest Magazine er Børli nærmest for en huspoet å regne.

Som regel benyttes utdrag fra Børlis tekster i personlige essays om naturopplevelse. Havpadleren Lars Verket tyr til Hans Børli for å understreke stillhetens betydning for miljøet: «Stillheten er et felles språk. Ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesket og naturen. Kanskje er tiden kommet for å lytte mer? Til hverandre og naturen» (Verket 2014). Tittelen på Verkets essay, «Levende stillhet», er hentet direkte fra Børlis Med øks og lyre, der ett av prosastykkene heter nettopp «Den levende stillhet». I et essay av nyere dato bruker Knut Egil Bekkevold, høgskolelektor i friluftsliv, Børli-jubileet til å reflektere over de mentale sidene ved naturopplevelsen (Bekkevold 2018). Det samme gjør Torgeir Wittersø Skancke i et eksistensialistisk tungt jubileumsessay der hans møte med Børlis dikt fremstilles som en religiøs åpenbaring:

Jeg hadde lest bøker av Nansen, Heyerdahl og Ingstad – utforskere som også på et vis var naturromantikere. Jeg hadde dessuten lest Rolf Jacobsen, som ga meg følelsen av å være på sporet av noe. Det var imidlertid først med Hans Børli at det skjedde noe: det var som en kode som gikk opp. Han – tømmerhoggeren fra Eidskog – satte økseeggen nøyaktig i det jeg hadde gått og grunnet på. Ja, han blinket meg midt i leggen. Med sine grove, kvaesvarte never satte han ord på tanker jeg hadde, men ennå ikke hadde turt å si høyt:

Du og treet:

et søskenskap

djupt som jorda. (Skancke 2018)

Diktet Skancke henviser til, er Børlis «Treet» fra 1969-samlingen Som rop ved elver. Hos Skancke inngår dette i et større resonnement om menneskets forhold til naturen og spørsmålet om skoglandskapet er inne i eller utenfor oss, eller kanskje mest av alt en tilstand. Skancke trekker diskusjonen opp på et større idéhistorisk plan:

Slik jeg oppfattet det, ble mennesket dratt mot naturen av to hovedgrunner: Nytteperspektivet, der naturen kun er ressurser som mennesket krever herredømmet over: tømmeret, mineralene, viltet. På stikk motsatt side lå den rent romantiske tilnærmingen, der mennesket bare var en gjest i naturen. Det var her kunstneren og dikteren tradisjonelt hadde hatt sitt tilhold. Jeg antok at friluftslivet lå et sted midt i mellom.

Det Hans Børli gjorde med meg, var å komme inn fra siden og perforere denne oppstillingen. Han opptrådte utenfor de tradisjonelle tilnærmingene, stakk hull i skjemaets skillelinjer, og lot alt som måtte finnes av forklaringer flyte over i hverandre. (ibid.)

Dette utdraget er særlig interessant i vår sammenheng fordi det i seg selv adresserer et nytteperspektiv og Børlis håndtering av det. Hans Børli prediker verken et instrumentelt eller et romantisk forhold til naturen, ifølge Skancke, men han legger frem problemet i hele sin kompleksitet (og enkelhet). Naturligvis kan vi ikke uten videre parallellføre menneskets forhold til natur med menneskets forhold til poesi, men det som er overførbart fra Skanckes analyse til min tilnærming til «Børli i bruk», er påminnelsen om viktigheten av å perforere kunstige skillelinjer. Det å være nyttig har mange sider og nyanser, og dilemmaene i dette må tas på alvor.

Det er forskjell på bruk og bruk

I artikkelen «Bodies, Artworks, and Use Values» forsvarer Terry Eagleton litteraturens relative autonomi: Selv om det er slik at folk gjerne vil føle seg nyttige, liker de ikke å føle seg utnyttet. Slik er det også med litteraturen; den kan naturligvis ha ulike funksjoner i ulike sammenhenger, men den må ikke reduseres til funksjon og bruk (Eagleton 2013, 561). Et naturlig oppfølgingsspørsmål i vår sammenheng blir da: Hvor går grensen mellom en akseptabel og en uakseptabel bruk av Hans Børlis dikt? Ville Børli følt seg nyttig eller utnyttet dersom han visste hvordan ettertidens lesere forholdt seg til diktene hans?

Kanskje kan man grovt skille mellom to typer bruk: den eksistensielle og den kommersielle, selv om også grensene mellom disse av og til kan være flytende. Når miljøforkjempere tyr til Børli i håp om at mennesker skal bli mer følsomme, og psykiatere anvender Børli for at menneskene skal finne trøst og bli mer robuste, vil jeg hevde at de i all hovedsak ser diktenes eksistensielle dimensjon. De estetiske kvalitetene er en del av dette; estetikken bidrar til å gjøre eksistensen bærbar. I og med at den eksistensielle drivkraften til å produsere litteratur likner drivkraften til å lese litteratur, vil jeg si at denne typen bruk ikke bare er akseptabel, men også ønskelig.

Noe annet er det når flyselskapet Norwegian maler et portrett av Hans Børli på halen. Da er vi vitne til en type merkevarebygging som har lite med litteratur eller eksistensielle behov å gjøre, til tross for at initiativtaker Sigbjørn Johnsen anstrengte seg hardt for å etablere en kopling mellom diktning og flyvning:

Nå kan du reise verden rundt, Hans – med fly.

Og mye lenger enn du fo’r med Tjæreborg til Kanariøyene.

Du har likevel reist lenger enn de fleste i ditt dikterunivers.

Fra de lave maurstiene blant brukne strå på landjorda

til stjernehimmelens uendelige hvelving over menneskene.

Slik lød den lyriske hilsen fra vår tidligere finansminister, nå fylkesmann i Hedmark, i Norwegians pressemelding 8. november 2018.

Hans Børli som halehelt. Foto: Norwegian

Man må medgi at Johnsens argumentasjon er kreativ. Men hvordan henger det i hop at en dikter som var så opptatt av natur og stillhet i sin levetid, blir brukt etter sin død til å markedsføre et av våre mest støyende og miljøskadelige fremkomstmidler? Litteraturhistorien er full av paradokser, og det finnes verre, vil noen kanskje si, men en Boeing 737 er neppe det første man tenker på når man leser dikt av Hans Børli. I dette tilfellet må man kunne hevde at Børli er blitt utnyttet utover det som er rimelig. Sant å si er det litt trist at fylkesmannen ikke ser den groteske diskrepansen mellom lyrisk budskap og kommersiell utnyttelse. Fartøyet viste seg da også å være utrygt.

Hva skal vi så si om «Koppen te’n Hans»? Naturligvis har Magnor Glassverk kommersielle interesser i å produsere en slik kopp, det samme har designeren, og til dels også Eidskog kommune og Børlis etterkommere. Men hvilken funksjon har produktet «Børli Timotei» for en trist sliter som super i seg kaffen en mandag morgen og leser: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.»?[3] Gjør denne kaffedrikkeren (som kanskje har fått koppen i julegave) seg skyldig i en reduktiv bruk av poesi? Er det en fare for at diktet degraderes til næringsmiddel?

Eller er det nettopp i dette frokostøyeblikket at virkelig poesi oppstår? Kan det ikke være like bra å lese Børli på porselen som på papir? Kanskje er det sågar slik at virkningen av ordene blir sterkere når de tas ut av sin sammenheng, og at koppen bidrar til underliggjøring også i Sjklovskijs forstand. Kan det tenkes at litterariteten oppstår idet ordene varmes opp av kaffe i porselen?

Personlig foretrekker jeg i alle fall «Børli Timotei» fra Magnor Glassverk fremfor Hans Børli som «halehelt» hos Norwegian.

Poetry for Future

Men den mest oppløftende form for Børli i bruk jeg har sett i jubileumsåret, har jeg funnet på Børlibloggen.no. Her er vi vitne til hvordan ungdomsskoleelever i Ringsaker har lært å observere og sette ord på egne tanker ved å lese Hans Børlis dikt. Tekstene på bloggen er en blanding av Børlis og niendeklassingenes; slik går den avdøde dikteren og de nålevende tenåringene i dialog med hverandre.

Elevenes tekster er resultatet av prosjektet Nye spor etter Børli, som Teater Innlandet, Turnéorganisasjonen, Ringsaker bibliotek og Hovedkomiteen gikk sammen om i anledning 100-årsjubileet. Ted M. Granlund hadde det kunstneriske ansvaret der det handlet om at elevene skulle bli bedre kjent med Børlis tekster samtidig som de skulle finne et poetisk blikk på sitt eget liv. Dette skulle skje gjennom kreative skriveøvelser, og resultatene ble publisert på Børlibloggen.no, en blogg opprettet nettopp for dette formålet.

Den 1. oktober 2018 poster Emma innlegget «Hver lille ting» på Børlibloggen.no:

Hver lille ting teller, om du stammer

eller om du sitter på en stamme. Uansett om

du pleier å plukke mose, eller om du pleier

å be. Ingen skal dømme deg hvis du intriserer

deg mer om fotosyntesen enn å kjøre bil. For

meg kan du godt sitte på en stubbe og lese

hvis du ikke liker å spille. Eller kan du se på en

elg gå. Men uansett hva du liker, hver lille ting

teller.

Når Børlis stemme anno 1964 filtreres gjennom en femtenåring anno 2018, kan fantastiske ting skje. En avdød dikter tas i bruk på nytt i en ny kontekst uten at niendeklassingen dermed taper det originale budskapet av syne: Ingen skal dømme deg. Hver liten ting er verdifull.

Selv den profesjonelle leseren må da innrømme: Dersom Børli kan brukes, som her, til å få unge mennesker til å slå seg til ro med en bok på en stubbe, forstå hvordan naturen virker, og til å akseptere seg selv og andre slik de er, har han oppnådd langt mer enn de fleste andre.

(Og i dag, fredag 15. mars, marsjerer skoleelever i «Fridays for Future»-bevegelsen verden rundt for et bedre klima. Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det!)

————

Litteratur

Adolfsen, Anne Karin T. 2016. «Skogen er mitt hav». SAMFERDSEL & MILJØ & BØRLI 20. januar. https://annekarinadolfsen.wordpress.com/2016/01/20/skogen-er-mitt-hav/

Arnesen, Trond 2014. «Kjensla for lauvet og lyden av vind». Forfatternes klimaaksjon. https://forfatternesklimaaksjon.no/kjensla-for-lauvet-og-lyden-av-vind/

Bekkevold, Knut Egil 2018. «Poetens opplevelse av natur». Harvest 5. desember. https://www.harvestmagazine.no/artikkel/naturopplevelsen-i-lys-av-hans-borlis-diktning

Børli, Hans 1964. Hver liten ting –. Oslo: Aschehoug.

Børli, Hans 1969. Som rop ved elver. Oslo: Aschehoug.

Børli, Hans 1988. Med øks og lyre. Blar av en tømmerhoggers dagbok. Oslo: Aschehoug.

Børli, Hans 1991. Tankestreif. Fra en en tømmerhoggers dagbok. Oslo: Aschehoug.

Eagleton, Terry 2013. “Bodies, Artworks, and Use Values”. New Literary History, vol. 44, no. 4, 561–473.

Emma 2018. “Hver lille ting”. Børlibloggen.no 1. oktober. https://borlibloggen.no/2018/10/01/hver-lille-ting/

Felski, Rita 2013. “Introduction”. New Literary History, vol. 44, no. 4, v–xii.

Gjerstadberget, Kari 2019. «Suksess med Børli-kopp». Glåmdalen 8. januar.

Skancke, Torgeir Wittersø 2018. «’Jeg er et menneske. Jeg har erkjent storheten i dét å være så uendelig liten.’» Harvest 5. januar. https://www.harvestmagazine.no/artikkel/ledestjerna

Verket, Lars. 2014. «Levende stillhet». Harvest 22. januar. https://www.harvestmagazine.no/artikkel/levende-stillhet

—————–

[1] Serien består av fire produkter med plantemotiver malt i grønt og blått på hvit bakgrunn og med skrift i en courier-liknende font: 1) Børli Myrull med utdrag fra diktet «Sus i myrull» (1945); 2) Børli Timotei med sitat fra «Den gule notisboka»/Tankestreif (1972/1991); 3) Børli Hundekjeks med to linjer fra diktet «Skogsfolk» (1945); 4) Børli Strå med de to avslutningslinjene fra diktet «Du lever» (1982).

[2] Nettmagasinet Harvest eies og drives av Harvest publishing AS. Selskapet ble stiftet våren 2013, og bakmennene er Kjetil Østli, Simen Tveitereid, Torbjørn Ekelund og Anders Aakre. Deres programerklæring lyder slik: «Vi skriver om sammenhenger i naturen – og betydningen den har for livene våre. Vi driver gravejournalistikk på utnyttelse av naturressurser – og på naturødeleggelser. Vi skriver om naturopplevelser og friluftsliv slik at flere blir inspirert til å komme seg ut. Våre saker om klimakrise handler sjelden om CO2 og teknologi, men ofte om samfunnet vi lever i og livene vi drømmer om. Vi kjøper inn og oversetter internasjonale prisvinnende artikler og essays om natur og miljø, særlig innen det som på engelsk kalles nature writing.» (kilde: https://www.harvestmagazine.no/om-harvest)

[3] Påskriften på koppen Børli Timotei er hentet fra innledningen til «Den gule notisboka» (inntil 1972), publisert posthumt i Tankestreif. Fra en tømmerhoggers dagbok (Børli 1991, 53).

Virksom litteratur

«SELJEFLØYTA

Jeg gikk alltid
med tele under foten
i skjær av froststjerner.

Men knopper skalv
under skjell som frosten kysste.
Og vatn svarvet i isen,
svarvet gjennom skinnende skåler
som stjerner sank i.

Jeg maktet vandringa gjennom vintrene
fordi jeg ville skjære
ei fløyte av selje
og spille på den om våren.»

Takk til årets jubilant Hans Børli (1918-1989)!

Et økologisk forbilde

Kamilla Johanne Furuseth, født 31. august 1898, var en spesiell dame.

fullsizeoutput_59

Hun var kjent for å spare på alt, absolutt alt, fra egenprodusert saft og syltetøy fra tiår tilbake i tid til knapper, gummistrikker, sikkerhetsnåler og hyssing fra gamle teposer.

Familiens yngre medlemmer pleide å spøke med dette, at hun ikke ville la noe gå til spille. Dette gammelmodige uttrykket lærte jeg meg lenge før jeg lærte å lese. «Vi må ikke la noe gå til spille», sa Kamilla med myndig stemme til oss oldebarna. Det var åpenbart viktig at vi lærte oss dette.

Alt kan komme til nytte. Når vi spurte hva hun brukte alle de små teposehyssingstumpene til, svarte hun at de pleide hun å knyte sammen til en tråd hun kunne stoppe strømper med. Dermed slapp hun å kjøpe nytt i tide og utide.

Kanskje lo vi litt av henne, men først og fremst nøt hun respekt. Vi kjente jo ikke så mange andre som var født på 1800-tallet og hadde opplevd de harde tredveårene samt to verdenskriger. Men det hadde altså Kamilla. Derfor lot hun ikke noe gå til spille, og derfor hadde hun alltid fulle lagre med egenprodusert syltetøy og hermetikk i kjelleren. Slikt kunne man få bruk for før man visste ordet av det.

Oldemor var i beredskap, alltid forberedt på vanskelige tider, men samtidig rolig og avslappet, som om det var den naturligste ting i verden å ha det knapt. Skjønt knapt var det jo ikke. Hagen var full av grønnsaker, bærbusker, frukttrær og andre nyttevekster. Blomster var hun mindre nøye med. Men brennesle, derimot…

Spesielt fascinerte var vi av hennes smakfulle brenneslesuppe. Hvordan var det mulig å lage så god suppe av en så plagsom plante?

Jeg fikk aldri summet meg til å be om oppskriften mens hun levde (1898-1993), men kanskje var den omtrent slik.

Kamilla Johanne Furuseth: 120 år gammel og igjen dagens kvinne.

Teori versus praksis

«Reorienting thinking for the Anthropocene may be a more profound problem than we like to admit«, heter det i invitasjonen til McKenzie Warks gjesteforelesning i Litteraturhuset 31. august. Det er Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) ved Universitetet i Oslo som er vertskap for forelesningen der den australsk-fødte forskeren med base i New York (New School of Social Research) vil hente fram fra arkivene tidlige 1900-tallstekster om klimaendringer skrevet av økonomen og filosofen Alexander Bogdanov.

Begrunnelsen lyder fornuftig nok: «Since the problems the Anthropocene presents such as climate change and ocean acidification are pressing, there is not time to embark on a long research program. However it may be of some use to take a step back into the archive, to find useful intellectual resources, in order to take two steps forward».

Ja, problemene er presserende, og det kan ofte være god lærdom å hente i fortiden (hvorfor finne opp hjulet på nytt, lissom). Jeg stusser likevel over at det tilsynelatende er uproblematisk å fly en forsker ens ærend over Atlanterhavet for å fortelle oss noe han allerede har skrevet i en bok dersom det er slik at klimaproblemet er så akutt at vi ikke har noen tid å miste. Dette får jeg ikke til å henge i hop.

Hvor miljøvennlig er Miljøhumaniora?

Invitasjonen til forelesningen har professor Ina Blom ved IFIKK som avsender. Hun er også oppført som en av kontaktpersonene for den tverrfaglige satsingen Oslo Miljøhumaniora – «et nytt og voksende fagfelt som bringer humanistisk forskning inn i studiet av miljø og klima». Men også her kan det se ut som om «klimautfordringene» er kun av teoretisk interesse. På listen over gode spørsmål er det særlig ett som glimrer med sitt fravær:

«Hvordan kan vi innrette vår forskningsaktivitet slik at den ikke er til skade for miljøet?»

Oslo Miljøhumaniora bør tenke nytt omkring internasjonalisering for ikke å miste troverdighet i miljøforskningen. Internasjonaliseringsdebatten må gjenopptas i et bærekraftperspektiv.

Tør vi ta denne debatten? Eller er det slik at reorientering «may be a more profound problem than we like to admit»?


P.S. 28. august: En annen som ikke ser konflikten mellom liv og lære, er Erik Solheim, lederen for FNs miljøprogram. I dagens Klassekampen leverer Arne Johan Vetlesen en «spot on» analyse av «klimaflygelederens» dobbeltmoral.

Plant et tre!

Denne uken fulgte jeg og storfamilien mormor til graven. Dagen før kvinnedagen toget et enormt kirkeklokkeklingende følge ut av Furuset kirke akkompagnert av New Orleans-inspirerte salmerytmer. Endelig hadde Rakel Karoline Lauten (1929-2018) fått reise hjem, som hun selv ville ha sagt det. Døden var en befrielse, begravelsen en fest – helt etter hennes eget ønske.

Mormor var et menneske fullt av paradokser: på den ene siden sosial og reiselysten, på den andre siden tradisjonsbunden konservativ; på den ene siden himmellengtende og inderlig religiøs, på den andre siden praktisk og jordnær – i helt bokstavelig forstand.

fullsizeoutput_36

Rakel forbereder seg til å sette jordbærstiklinger på Brenni gård. Foto: Sissel Furuseth 1995.

Mormor hadde grønne fingre. Hun var da også datter av en gartner. Da hennes egne barn (sju totalt) ble store nok, startet hun blomsterbutikk i Nordkisa. På det tidspunktet var jeg selv bare spedbarnet, men jeg fikk privilegiet å være med på det blomstrende eventyret helt fra starten av.

fullsizeoutput_37

Rakel 42 år, Sissel 0 år. Foto: Hans Olav Furuseth 1971.

Nordkisa Blomsterhandel ble min barnehage ved inngangen til 1970-tallet. Da jeg ble født, hadde mamma Elna ett år igjen av sykepleieutdannelsen, og uten penger og uten fødselspermisjonsordninger var det ikke mange valgmuligheter. Jeg erindrer lite eller ingenting fra året 1971-72, men fra senere i 1970-årene husker jeg at mormors hage, med rumpetrolldam mellom steinknausene, var et favorittlekested.

Som fjortenåring valgte jeg arbeidsuke i et gartneri, og da mine foreldre begynte å dyrke jordbær midt på 1990-tallet, var det mormor som lærte oss hvordan vi skulle lage nye jordbærplanter av utløperne av de gamle.

fullsizeoutput_34

Rakel og Sissel setter jordbærstiklinger på Brenni gård. Foto: Ellen Furuseth 1995.

Det er noe herlig oppmuntrende å se planter bli til av nærmest ingenting. Det er vel derfor bønder holder ut i yrket sitt til tross for tøffe økonomiske kår, og det er vel derfor hagearbeid har en så terapeutisk virkning på mange av oss. Det grønne inspirerer.

Bare få dager før mormor døde, samlet hun frø til 2018-sesongen, i tilfelle hun skulle oppleve enda en vår. Slik var hun alltid forberedt, til tross for at hun de siste årene lengtet intenst etter å få «reise hjem» og slippe den uutholdelige smerten i ledd og skjelett, knokler som allerede var i ferd med å smuldre opp. Hun så alltid framover fordi hun visste at hun var del av noe større.

«Om jeg visste at verden gikk under imorgen, ville jeg likevel gått ut i min hage for å plante et epletre i dag», skal Martin Luther ha sagt.

Det er mye destruktivt å engste seg for. Likevel planter vi, på tross av alt som bryter ned. Halldis Moren Vesaas skrev i etterkrigssamlingen Treet (1947):

No plantar kvinna i verda eit tre.

På kne liksom ein som bed

ligg ho blant restene etter dei mange

som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt

får vekse seg stort i fred.

(…)

Ho set dei utspilte hender mot molda

som ville ho tvinge til ro

den trugande dirring. Å jord, ver still,

ver still, så mitt tre får gro!

 

Ja, vi planter trær. Vi setter jordbærstiklinger. Takk, mormor, for alt du lærte oss.